AI AI AI AI Boff…

VG skrev i forrige uke om en boligannonse som hadde gått litt skeis. I en 3D-visualisering av et nytt boligområde skulle det skapes litt liv og røre. Trær, gressplen og barn som spilte fotball. Problemet var bare at barna antakelig var puttet inn ved hjelp av KI. Og verken KI eller mennesket som gjorde jobben hadde tatt på seg brillene. Resultatet var noen absurd store barn som fikk resten av boligområdet til å se ut som en miniatyrverden.
AI AI AI.

Men hva er egentlig problemet?

Jeg tviler på at særlig mange lot seg lure. At noen hev seg på boligannonsen i den tro at dette var et fantastisk sted å bo, siden Sondre på åtte allerede hadde vokst til størrelse 60 i fotballsko.

Vi har jo etter hvert blitt ganske gode på KI-avsløring.
Det ser man ikke minst i kommentarfeltene.

Er jeg i tvil om jeg faktisk ser en havfrue, eller en tiger som redder ungen sin ved å overlevere den til noen mennesker i en safaribil, trenger jeg bare å scrolle litt.

Der er de.
KI-politiet.
Trygt. Lar meg ikke lure.

Så hva er problemet da?

Akkurat nå diskuteres KI i et ganske voldsomt spenn.
I den ene enden sitter vi og ler av monsterbarn i boligannonser og avslører falske havfruer i kommentarfeltene.
I den andre advarer mennesker som faktisk arbeider med teknologien om konsekvenser det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Myndigheter diskuterer behovet for kontroll og regulering. KI-kompetanse har blitt geopolitikk.

Og midt oppi dette sitter resten av oss og bruker KI.

På jobb. I skolen. I kommunikasjon. Til bilder, tekst, analyser og idéarbeid. Stadig litt mer.

Vi har fått tilgang til et vanvittig kraftig verktøy på veldig kort tid. Et verktøy som utvikler seg omtrent samtidig som vi lærer å bruke det.

Det gjør meg ikke mindre nysgjerrig. Men kanskje litt mer ydmyk?

For kanskje problemet med monsterbarna ikke først og fremst er at KI gjorde en dårlig jobb.
Kanskje det er at mennesket sluttet å se.
At noen glemte å stille de ganske enkle spørsmålene:

Fungerer dette?
Hvorfor gjør jeg det på denne måten?
Hva tilfører det?
Hva mister jeg?
Og bare fordi jeg kan – betyr det nødvendigvis at jeg bør?

For det kunstige og syntetiske brukes nå til å beskrive våre helt vanlige, menneskelige liv.
Mennesker som ikke finnes. Situasjoner som aldri har skjedd. Hjem ingen har bodd i. Ansikter som aldri har smilt.

Hva gjør det med måten vi kommuniserer på? Hva skjer med min opplevelse av et selskap når jeg vet at menneskene de viser meg, ikke finnes?

Og hva skjer med oss som mottakere når vi etter hvert vet at nesten alt vi ser kan være konstruert?

Jeg vet ikke.
Men jeg merker at jeg tenker mer over det.
Kanskje også fordi jeg selv trekkes mot ting som har spor etter mennesker.

Jeg foretrekker kommoden i heltre fremfor den som imiterer tre. Det gamle tregulvet som er slitt ned gjennom 200 år. Det håndknyttede ullteppet som ikke er helt perfekt. En rotete seng noen faktisk har ligget i, fremfor en generert seng med akkurat passe krøllete sengetøy og en strategisk plassert kaffekopp.

Betyr det at alt må være ekte, håndlaget og analogt?

Selvfølgelig ikke.

Men det sier kanskje noe om at vi bør være litt nysgjerrige på hva som skjer når stadig mer av det menneskelige kan fremstilles uten mennesker.

Og kanskje er det litt sånn vi må forholde oss til KI akkurat nå.
Som studenter.
Utforske. Prøve. Eksperimentere. Gjøre feil. Bli begeistret. Oppdage nye muligheter.
Men samtidig lære oss å være kritiske til det vi lager.
Ikke frykt.
Ikke ukritisk begeistring heller.
Nysgjerrighet og kritisk sans. Samtidig.

Og hvem vet.
Kanskje ender jeg opp med å sitte og designe for fiktive kunder igjen også.
Akkurat som da jeg var student.

Shit au.
Det var jo sykt moro å være student.

Illustrasjonen er laget av meg.